>>NFS>>Arkiv>>Verdens Fysikkår 2005

Verdens Fysikkår 2005

Ellen Gleditsch av Annette Lykknes

Ellen Gleditsch (1879-1968) studerte radioaktivitet hos Marie Curie i Paris og ble Norges første autoritet innen dette feltet. I fem år var hun Curies assistent og deltok i pionerarbeid innen radioaktivitet. Hun beholdt den gode kontakten med Curie og kollegene i Paris hele livet og reiste tilbake på forskningsopphold med jevne mellomrom. Gleditsch jobbet også ett år hos Bertram Boltwood ved Yale University tidlig i karrieren, og kom så tilbake til Norge som universitetsstipendiat, senere dosent og professor. Her startet hun prosessen med å bygge opp et laboratorium for radiokjemi, et arbeid som fortsatte under hennes student, Alexis Pappas. Gleditsch var ikke bare en pioner innen sitt fagfelt; hun var en av få kvinner på Universitetet og ble Norges andre kvinnelige professor da hun ble utnevnt i 1929.

I 1896 hadde Henri Becquerel i Paris oppdaget at uranmineraler spontant avgir stråling, et fenomen som senere ble kalt radioaktivitet. To år senere fant Marie og Pierre Curie to nye strålingsaktive (radioaktive) grunnstoffer - radium og polonium. Sammen med Becquerel fikk de i 1903 Nobelprisen i fysikk for sine oppdagelser. Marie Curie fikk i 1911 sin andre Nobelpris for arbeider innen radioaktivitetsforskning, denne gangen i kjemi. Radioaktivitet var altså helt fra begynnelsen et tverrfaglig felt, hvor både fysikere og kjemikere bidro.

Ellen Gleditsch, som var utdannet farmasøyt, lot seg tidlig fenge av dette nye feltet og syntes det var fascinerende at "stråler man ikke kunne se, virket like fullt." I 1907 søkte hun seg til Curies laboratorium i Paris. Marie Curie var på denne tiden blitt enke og hadde overtatt som leder for laboratoriet. På grunn av plassmangel avviste hun første forespørsel om plass til Gleditsch. Men da Curie fikk høre om hennes kjemikvalifikasjoner, ombestemte hun seg, for hun trengte en kjemiker til å ta seg av krystallisasjon av radiumsalter. Dette ble Gleditschs hovedansvar i fem år, og hun bidro etter hvert innenfor flere debatter i den tidlige radioaktivitetsforskning, både alene og sammen med Curie. I denne perioden tok hun også licenciatgraden ved Sorbonne-universitetet.

Ett av arbeidene Gleditsch høstet mye anerkjennelse for, var bestemmelsen av forholdet mellom radium og uran (Ra/U) i mineraler. Boltwood i USA hadde konkludert med at forholdet var konstant, men Gleditsch påpekte at dette bare var tilfelle i de eldre mineralene. Hennes forklaring om at radioaktiv likevekt ikke var innstilt i de yngre mineralene på grunn av et langlivet mellomledd, ionium (Th-230), er omtalt i de viktigste lærebøkene i radioaktivitet fra Gleditschs samtid, og plasserer hennes arbeid blant andre viktige bidrag i pionertiden.

Etter fem år i Paris fikk Gleditsch et adjunktstipend ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania, som ga henne mulighet til å undervise radioaktivitet, lansere sitt felt og forske. Men mulighetene for å gjøre eksperimenter i Kristiania var beskjedne, og hun søkte seg igjen utenlands. I 1913/14 reiste Gleditsch til Sloane Physics Laboratory ved Yale University, hvor hun jobbet ett år hos Bertram Boltwood. I denne perioden arbeidet hun med radiums (Ra-226) halveringstid, som Boltwood og (Ernest) Rutherford tidligere hadde bestemt med svært ulikt resultat. Ved å ta utgangspunkt i Boltwoods kjemiske metode og forbedre separasjonen av ionium fra mineralet, fikk Gleditsch en verdi som samsvarte med den Rutherford hadde kommet fram til ved å telle alfapartikler utsendt av et radiumsalt. Dette arbeidet ble siden fremhevet fra flere hold som et av hennes viktigste - radiums halveringstid var utgangspunkt for andre konstanter og utregninger og å finne denne verdien ble derfor avgjørende.

Da Gleditsch kom tilbake til Norge i 1914, jobbet fire professorer (deriblant Kristian Birkeland) for at det skulle opprettes et personlig dosentur i radiokjemi for henne, slik at man også i Norge kunne bygge opp et fagmiljø i radioaktivitet. Forslaget ble positivt mottatt i alle ledd og i juni 1916 ble Gleditsch, som hadde vært eneste søker, utnevnt i stillingen. Tolv år senere søkte Gleditsch professoratet i uorganisk kjemi som ble ledig etter Heinrich Goldschmidt. Denne gangen hadde hun ikke så mange støttespillere i miljøet; de som hadde foreslått henne til dosenturet var enten døde eller pensjonerte, og Gleditsch hadde gjennom sine mange år i utlandet knyttet flere kontakter internasjonalt enn hjemme. Saken skapte debatt både internt og i media, og Goldschmidt selv argumenterte sterkt for ansettelsen av konkurrenten Odd Hassel. Flertallet av de utenlandske sakkyndige og fakultetets medlemmer gikk imidlertid inn for Gleditsch, og etter mer enn ett års saksbehandling og flere utsettelser, ble Gleditsch enstemmig valgt. Hun tiltrådte stillingen i juni 1929, og ble dermed Norges andre kvinnelige professor etter Kristine Bonnevies utnevnelse i 1912 (i zoologi).

Gleditschs forskning i Norge var i stor grad rettet mot geologi. Blant annet arbeidet hun med aldersbestemmelser av mineraler, hvor hun brukte radioaktiv desintegrasjon (forholdet mellom bly og uran) som utgangspunkt for beregningene. Et annet prosjekt som opptok Gleditsch i mange år, var atomvektbestemmelser av klor og bly, et arbeid som var inspirert av Theodore William Richards ved Harvard University, som hun hadde besøkt under oppholdet i USA. Dette var tidkrevende våtkjemiske arbeider, som krevde nøyaktighet og erfaring. Hennes bestemmelser av klors atomvekt ble viktige bidrag til istotopforskningen, og viste at med unntak av bly (som dannes kontinuerlig gjennom radioaktiv desintegrasjon) har ikke den isotopiske sammensetningen av et stoff endret seg nevneverdig siden jorda ble dannet. Gleditsch bidro også i arbeidet med å finne actiniums (Ac-227) modersubstans. I 1947 publiserte hun sammen med ungareren Tibor Gráf om en sterk gammastråle fra K-40, som ga helt ny forståelse av kaliums betydning for ionisering av luft og for varmeproduksjonen i jorda.

Ved siden av sitt virke som professor, var Gleditsch i en årrekke engasjert i ulike organisasjoner, blant annet i fredsforebyggende arbeid og kvinnegrupper. En organisasjon som forente disse to typene arbeid, var Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund, hvor Gleditsch deltok aktivt fra stiftelsen i 1920. I 1926 ble hun president i moderorganisasjonen, the International Federation of University Women, hvor hun kjempet for stipend som ga kvinner mulighet til å reise utenlands til spesialistlaboratorier. Slik kunne de både utvikle seg som forskere og bedre forstå andre lands kulturer, og på den måten bli en del av et internasjonalt samfunn. Også som professor arbeidet Gleditsch med dette. Gjennom sine mange år i utlandet hadde hun opparbeidet et stort kontaktnettverk som kom studentene til gode - mange hadde opphold ved et utenlandsk (ofte fransk) laboratorium.

Gleditsch var aktiv til det siste. Etter at hun gikk av for aldersgrensen i 1946, skrev hun for det meste kjemihistoriske artikler, blant annet biografier om radiokjemikere. Det siste manuskriptet leverte hun rett før hun døde som 88-åring våren 1968. Av hennes mange æresbevisninger bør spesielt æresdoktoratene ved Strasbourg i 1948 og ved Sorbonne i 1962 nevnes. Ved Sorbonne ble hun hedret som den eldste levende radiokjemiske pioner, og hun ble den første kvinne som mottok en slik heder fra dette universitetet.

Annette Lykknes, Institutt for kjemi, NTNU

Takk til Chris Koch, Nils Petter Gleditsch og Scanpix for bilder.