>>NFS>>Arkiv>>Verdens Fysikkår 2005

Verdens Fysikkår 2005

Gunnar Randers av Olav Steinsvoll

Astronom i USA
Da den unge Gunnar Randers i 1937 tok embetseksamen med innstilling med astronomi som hovedfag ved Universitetet i Oslo, UiO, ante han nok ikke at hans hovedinnsats senere i livet ikke skulle bli studier av fjerne stjernetåker, men derimot innen studier og bruk av en av de minste delene som vår verden er bygd opp av, nemlig nøytronet. Først ble det mange begivenhetsrike år på andre felter. Etter et par år som assistent for professor Sven Rosseland, reiste han med amerikansk stipend i juni 1939 til USA. Han var i ett år virksom som astrofysiker og kosmolog ved Mount Wilson observatoriet i California og flyttet sommeren 1940 til Yerkes observatoriet ved Universitetet i Chicago. Kontoret hans var i samme bygning hvor Enrico Fermi og medarbeidere drev forberedelser til "det metallurgiske prosjekt", dvs. utprøving av en kjedereaksjon i uran. Det sivet ut at Fermi mente at det var mulig. Etter angrepet på Pearl Harbour i 1941 kom USA også med i verdenskrigen og støttet opp under Englands krigsanstrengelser. Det kom fart i "metallurgien", og hemmelige ting begynte å skje under tribunen på universitetets sportsplass.

Krigsdeltager
Sommeren 1942 begynte USA "å lukte" på en aksjon mot Norge, og Randers ble med i en norsk meteorologigruppe som skulle finne det beste tidspunkt for gode værforhold for en slik aksjon. I september 1942 ble det båtmulighet for Randers og frue til å komme seg over til England for å slutte seg til Londonregjeringens arbeid med norske militærstyrker. Randers ble satt inn i en alliert forskingsgruppe som utviklet radartennrør i Malvern. På besøk i det norske sentret i London ble Randers venn med en hyggelig nordmann som presenterte seg som dr. Hagen. En dag hadde Hagen med seg en kopi av patentsøknaden til F. Joliot-Curie på hvordan en kunne "lage en anordning for frigjøring av energi fra uran" på en kontrollert måte, altså en reaktor. Joliot ville bruke grafitt som moderator. Hagen og Randers diskuterte reaktorkonseptet inngående og fant at tungtvann kunne gjøre samme nytten som grafitt i reaktoren. Ideen om en reaktor med norsk tungtvann og uran ble altså tent tidlig i 1943! Etter krigen viste det seg at "dr. Hagen" var Jomar Brun, sjef for tungtvannsproduksjonen på Rjukan, brakt over til England for å planlegge sabotasjen på Vemork. Etter landgangen i Normandie i 1944 ble Randers overført til den såkalte "Alsos mission", gruppen som fulgte tett etter fronten for å finne ut hvor langt tyskerne var kommet innen bl. a. kjernekraft og radarutvikling. I juli 1945 gikk turen tilbake til Oslo.

Hovedinteresse kjernekraft
Den 6. august falt den første atombomben over Hiroshima, og verden fikk vite at USA var eneinnehaver av det kraftigste sprengstoffet som kunne lages. "Metallurgene" hadde oppnådd det de ønsket. Dessuten var det tydelig at USA ville holde sine kunnskaper på dette området strengt hemmelig. Randers var nå tilbake til astronomien som observator og midlertidig sjef på Astrofysisk Institutt, mens Rosseland var i USA. Det var likevel atomenergien tankene kretset om. Randers var alltid først og fremst opptatt av de positive sider av atomenergien eller kjernekraften og de enorme muligheter som denne ga menneskeheten. Han holdt mange foredrag om dette, skrev også en bok og mente at en fredelig utnyttelse av kjernekraften var den eneste muligheten som mange land hadde for å skaffe seg nok energi til å løfte seg ut av fattigdom og håpløshet. USA burde frigi sine hemmeligheter innen fredelig atomteknikk og gjøre dem universelt tilgjengelige som en gave til verden. Dette siste skjedde da også delvis litt senere da USAs "Smythrapport" kom ut. Men konstruksjons- og nøytronparametre var fremdeles hemmelige.

Studietur i USA for FFI
I Norge var det gjenoppbyggingens tid og stor optimisme om mulighetene som landet hadde med sine mange ressurser når de bare ble tatt i bruk. Det norske forsvaret var sterkt interessert i å modernisere seg og skaffe seg kunnskaper om atombomber og kjernekraft, og Randers ble leder for et atomutvalg nedsatt av Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) ble foreslått opprettet, og våren 1946 ble Randers rekruttert som sjef for Fysikkavdelingen ved det nye instituttet. Han ledet FFIs atomenergiarbeid med stor kraft, fast bestemt på å skaffe Norge en kjernefysisk forskningsreaktor der en skulle bruke naturlig uran og norsk tungtvann. Sammen med konstruksjonsgeniet Odd Dahl fra Christian Michelsens Institutt i Bergen dro han på "spiontokt" til USA sommeren 1946. De kjøpte seg en Studebaker bil, en fyllepenn og et kamera i New York, oppsøkte gamle kjente over hele USA, frittet dem ut, fotograferte rapporter og fikk også anledning til å se reaktoren "Chicago pile #2", CP2.

Reaktorprosjektet JEEP
En militær budsjettpost på 5 millioner kroner var egentlig tenkt brukt på å anskaffe langtrekkende kanoner, men den nye forsvarsministeren Jens Christian Hauge bestemte at beløpet skulle gå til bygging av en reaktor. Tungtvann skulle "lånes" av Norsk Hydro. Norsk forskning "lå nede for telling" etter krigen, og planene om en reaktor ble møtt med stor motstand fra professorer ved UiO og NTH. De fryktet at det daikke ble penger igjen til grunnforskning når teknisk militær forskning dro av med så store beløp. Reaktorprosjektet gikk likevel sin gang, men ble i 1948 skilt ut som et eget sivilt institutt, Institutt for Atomenergi, IFA. Den norske malmen hadde liten gehalt av uran og det ble søkt etter uran på det internasjonale markedet. Det viste seg at USA og England hadde "støvsugd" markedet og heller ikke ville selge. I 1950 kom en reddende engel fra Nederland, professor Hans Kramers, fra Leiden. Han fortalte om de nederlandske planene om å bygge en reaktor basert på noen tonn uranoksid som de hadde, men at de manglet tungtvann. Resultatet ble et felles prosjekt, Joint Establishment Nuclear Energy Research, JENER, og reaktoren Joint Establishment Experimental Pile, JEEP, på Kjeller kom i gang i november 1951. På det tidspunktet var Norge det første landet utenom de fem stormaktene som hadde fått i gang en reaktor. Dette var en innsats som i mange år satte Norge på kartet internasjonalt, og Gunnar Randers ble en etterspurt ekspert på kjernekraft i fagmiljøene rundt i verden. Denne bragden kom nok opp mot Thor Heyerdahls Stillehavsseilas på "Kon Tiki" flåten i 1947 når det gjaldt å markere Norge internasjonalt på den tiden. Det åpne og frie forskningsmiljøet på Kjeller ble oppsøkt av studenter og forskere fra hele verden. Det var forskning innen reaktorfysikk, radioaktive isotoper, kjernefysikk og materialer som var aktuelt. Som Randers sa i sin åpningstale for JEEP i 1951: "The first condition to improve the world is to know what the world is made of!"

Haldenreaktor og skipsprosjekt
For å lære seg mest mulig om kjernekraftteknologi ble det satt i gang et prosjekt innen dette området. Det endte opp med et mindre dampproduserende kjernekraftverk på 20 MW i et fjell ved Halden som kom i gang i 1959. "AtomRanders" ble oppnavnet i denne perioden. Ettersom utbyggingen av den norske vasskrafta gikk for fullt i etterkrigsåra, måtte det bli kjernekraft for framdrift av skip som kunne ha framtid i Norge. Mange ideer svirret i lufta, og det ble satt i gang et skipsprosjekt på IFA. En tanke var å lage en "reaktorkule", med navnet "Rock'n Roll", som skulle testes for bølgebevegelser i Oslofjorden. Skipsprosjektet gikk sin gang fram til en stor rapport i 1964, men ble ikke realisert. Randers tenkte nok også på at norsk tungtvann sammen med norsk kunnskap innen kjernekraft kunne danne grunnlaget for en norsk industrigren med eksport, og dette førte senere til dannelsen av firmaet NORATOM som kunne levere nøytronspredningsutstyr etter modell av det de allerede hadde levert til Fysikkavdelingen ved IFA da den neste spesialbygde forskningsreaktoren JEEP2 sto ferdig. På dette tidspunktet var samarbeidet med Nederland blitt avsluttet ettersom nederlenderne hadde kjøpt en fullt ferdig forskningsreaktor fra USA.

Rådgiver i FN og IAEA
Randers var IFAs direktør og udiskutable lederskikkelse fram til sin avgang i 1970, samtidig som han hadde en rekke tunge internasjonale verv på atomenergiområdet, bl.a. som personlig rådgiver i atompolitiske spørsmål for FNs generalsekretær Dag Hammarskjøld. I sitt arbeid betonte han nå sikkerhetsaspektene ved bruk av kjernekraft, anbefalte inspeksjon og kontrollsystemer som skulle forhindre spredning av atomvåpen og var med på å opprette det internasjonale Atombyrået IAEA med sete i Wien. Det var midt i den kalde krigens periode, med prøver på atomvåpen både i øst og vest. Verden ble opptatt av radioaktivt nedfall, naturvern og grenser for vekst. Det var slutt på den tillitsfulle vekstens periode. Den taleføre og internasjonalt virksomme Randers ble en torn i øyet for amerikanerne, og de torpederte de norske eksportplanene for tungtvann ved å selge det til en tredel av den norske prisen per kilo.

NATO rådgiver
Fra 1968 hadde Randers to års permisjon fra IFA for å kunne arbeide innen NATO med ansvar for samarbeid mellom NATO-landene innen forskning og vitenskap. Han støttet helhjertet initiativet til forskningssjef Tormod Riste om å holde avanserte internasjonale forskerkurs innen fysikk på Geilo hvert annet år. Randers fortsatte arbeidet i NATO inntil 1973. I 1975 ble han direktør i bedriften Scandpower som var dannet av eksperter innen beregninger av kjernekraftverk utgått fra IFA og tilsvarende sentra i Sverige.

IFE i Randers ånd
Randers fikk være med på både oppturer og nedturer for kjernekraft i Norge og verden for øvrig. JEEP 2 og Haldenreaktoren fikk likevel en levetid langt utover Randers og står som aktive minnesmerker om en framsynt verdensborger som levde i sin tid. Instituttet IFA som han startet, har nå endret navn til Institutt for energiteknikk, IFE, og har tatt på seg forskningsoppgaver og tekniske prosjekter som er aktuelle i våre dager, nettopp i Gunnar Randers ånd. Randers hadde store evner som vitenskapsmann, entreprenør og nettverksbygger. Det gjorde han til den viktigste enkeltperson bak den norske satsingen innen kjernekraft og nøytronspredning etter krigen.

Tekst: Olav Steinsvoll, Institutt for energiteknikk Bilder: Institutt for energiteknikk, tilrettelagt av Geir Helgesen, Institutt for energiteknikk

Takk til Institutt for energiteknikk, IFE.

Litteratur:
Gunnar Randers: Atomkraften, J. W. Cappelens Forlag, Oslo 1946.
Gunnar Randers: Atomer og sunn fornuft. Verdens håp eller undergang, H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo 1950.
Gunnar Randers: Lysår, Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1975.
Astrid Forland: Norway's nuclear Odyssey. From optimistic proponent to nonproliferator The Nonproliferation Review / Winter 1997.
Olav Njølstad: Strålende forskning. Institutt for energiteknikk 1948-1998., Tano Aschehoug 1999.