Mens Viggo Widerøe fikk nordmenn til å fly, er storebror Rolf Widerøes liv uløselig bundet sammen med akseleratorenes historie; han fikk naturens byggesteiner til å fly. Widerøe omtales internasjonalt som den første akseleratordesigner.
Mens Viggo Widerøe fikk nordmenn til å fly, er storebror Rolf Widerøes liv uløselig bundet sammen med akseleratorenes historie; han fikk naturens byggesteiner til å fly. Widerøe omtales internasjonalt som den første akseleratordesigner.
Rolf Widerøe ble født den 11.juli 1902 i Oslo, hvor han vokste opp. Hans far var handelsmann og generalagent for innkjøp av vin og konjakk fra Frankrike og olje fra Holland til margarinfabrikkene. Rolf Widerøe viste fra ung alder interesse for teknikk og naturvitenskap. Allerede i tenårene leste han om Plancks og Einsteins teorier i tidsskriftet Fra Naturens Verden. Han bygget også sin egen telegraf over til naboen, og "eksperimenterte" med hjemmets elektrisitetsforsyning. I 1919 skrev norske aviser om Rutherfords spalting av atomkjernen ved bombardement med ladede partikler fra en radioaktiv kilde, Naturens egen akselerator. En flittig og dyktig elev ved Halling gymnas, som tok eksamen artium i 1920, hadde merket seg dette.
Støttet av familien valgte Widerøe å studere i utlandet, i Tyskland, ved de tekniske høyskolene i Karlsruhe (1920) og Aachen. "Jeg skjønte jo at skulle man komme noen vei her i livet, så måtte man studere til diplomingeniør", som han senere uttrykte det i et intervju. Produksjon av høye spenninger var omfattet av stor interesse på 20-tallet, ikke minst for utprøving av komponenter for strømoverføringslinjer. Widerøe foreslo selv emnet for sin doktoravhandling, en guttedrøm om "straaletransformatoren", "uttenkt for at skaffe tilstrækkelig konsentrerte Energimengder til at sprenge Atomkjærnen". Widerøes første offisielle og nå berømte skisse av instrumentet går tilbake til 1923. En ung manns noe eksotiske valg skulle vise seg å få uante konsekvenser.
Widerøe måtte faktisk skifte høyskole for å få arbeide med sin stråletransformator. Studenten viste at idéen var holdbar, men nådde likevel ikke målet med den teknologi han hadde tilgjengelig. Han måtte skaffe seg et støtteprosjekt, lage et apparat som virket, for å få sin doktorgrad. Widerøes hjertebarn, stråletransformatoren, ble først realisert femten år senere, av andre - av Kerst og Serber i USA i 1941, og under nytt navn - betatronen. Dette brakte imidlertid Widerøe inn på banen på ny, og han hadde Europas første betatron klar i 1944. Støtteprosjektet - den lineære akseleratoren - som også kom til å spille en viktig rolle i den videre akseleratorhistorien var en modifisering og virkeliggjøring av et akseleratorkonsept som få år tidligere var foreslått av den svenske geofysikeren G.A.Ising.
Widerøes doktoravhandling (Aachen 1927) fikk nesten umiddelbart innvirkning på den videre utvikling. Den ble nemlig raskt publisert (1928), i Archiv für Electrotechnik hvor Widerøes veileder var redaktør. Nærmest ved en tilfeldighet blir den lagt merke til av en nyansatt professor ved Berkeley på Amerikas vestkyst, E.O.Lawrence, også av norsk avstamning. Lawrence kunne lite tysk, men ble av prinsipptegningene, inspirert til sin gjennombruddside, syklotronen. Lawrence ble berømt, han fikk den første Nobelpris for akseleratorfysikk i 1939, og Berkeley ble storprodusent av Nobelpriser. Widerøes rolle ble å være katalysator for en videreutvikling som hovedsakelig kom til å finne sted i den Nye Verden.
Da Widerøe drog hjem i 1932, etter noen år som ingeniør hos AEG i Berlin, var Tysklands rolle i høyspenningshistorien på retur. De nye politiske forholdene falt heller ikke i Widerøes smak. Widerøe ble engasjert i utfordringer knyttet til kraftoverføring, vårt hjemlige akademiske miljø hadde han et perifert forhold til. De viktige mellomkrigsårene fra 1932 da kjernefysikken skjøt fart og menneskelagte akseleratorer for første gang klarte å konkurrere med naturens egne stråler, opplevde han mye fra tilskuerplass.
Etter krigen flyttet Widerøe til Sveits hvor han med ansettelse hos Brown Boveri & Cie bygget akseleratorer til bruk for materialprøving, stråleterapi og grunnforskning i fysikk. Radiumhospitalets betatron i Oslo for kreftbehandling, fra begynnelsen av 50-tallet, var en av dem. Widerøe fikk Röngenprisen (1969) for sine bidrag til akseleratoranvendelser i stråleterapi. I krigs- og etterkrigsårene arbeidet Widerøe med idéer som vi finner igjen som grunnprinsipper for forskjellige typer akseleratorer som først ble utviklet fra begynnelsen av 1950-årene. Selv om Widerøe patenterte en del av disse idéene, var det ikke lett å nå fram til et større internasjonalt publikum. Patenter har vanligvis ingen prominent plass på vitenskapsfolks leseliste. Flere av idéene ble derfor kreditert andre som gjenoppdaget dem i de følgende årene. Bildet kom imidlertid til å forandre seg, og i begrunnelsen for 1992 tildelingen av Robert R. Wilson prisen for Achievements in the Physics of Particle Accelerators, trekkes dette sterkt frem, Widerøes vyer om synkrotroner og lagringsringer osv. Som Peer Gynt hadde også Rolf Widerøe latt seg inspirere av skyenes bevegelse, det førte i Widerøes tilfelle til idéen om kolliderende partikkelstråler.
Rolf Widerøe mottok med årene en rekke æresbevisninger, vi har her nevnt to. Det må imidlertid nevnes, som Widerøe selv påpekte, at han lenge ble beskrevet som en "obscure person", hvor der til og med var forvirring om hans nasjonalitet. Hans tilhørighet utenfor akademiske sirkler bidrog til dette, også hans utpregede individualistiske personlighetstrekk. Fra tidlig 50-tall ble kontakten styrket ved at Widerøes arbeid ble ispekket viktige oppdrag og oppgaver i fysisk grunnforskning. Han figurerer således i CERNs offisielle historie, som konsulent i 1952 for protonsynkrotron(PS)-prosjektet, under ledelse av Odd Dahl. PS-gruppens dristige forslag til akseleratorkonsept satte Europa istand til å delta i Big Science i partikkelfysikk ,ved det som ble Europas akseleratorsenter CERN utenfor Geneve. Widerøe deltok også i planleggingen av elektronsynkrotronen DESY i Hamburg, et senter som tok i bruk hans ideer om kolliderende stråler. Wideøes gode kontakter med Hamburg-miljøet varte livet ut.
Et vakkert hus på en høyde med overblikk over Obersiggethal og den sveitsiske byen Baden ga en god hjemmebase for et eksepsjonelt aktivt og også langt liv. Hans trofaste hustru og støttespiller igjennom et langt ekteskap, Ragnhild, bodde der fortsatt fram til sin nylige død i 2004.
Jan S. Vaagen, Institutt for fysikk og teknologi, UiB
Bilder hentet fra http://www.waloschek.de