Hovedside  |  NFS  |  Faggrupper  |  Aktuelt  |  FFV  |  Lenker  |  Arkiv  |  Medlemskap  |  Kontakt
>>NFS>>Arkiv>>Verdens Fysikkr 2005

Verdens Fysikkr 2005

Rolf Wiedere av Jan S. Vaagen

Mens Viggo Widere fikk nordmenn til fly, er storebror Rolf Wideres liv ulselig bundet sammen med akseleratorenes historie; han fikk naturens byggesteiner til fly. Widere omtales internasjonalt som den frste akseleratordesigner.

Rolf Widere ble fdt den 11.juli 1902 i Oslo, hvor han vokste opp. Hans far var handelsmann og generalagent for innkjp av vin og konjakk fra Frankrike og olje fra Holland til margarinfabrikkene. Rolf Widere viste fra ung alder interesse for teknikk og naturvitenskap. Allerede i tenrene leste han om Plancks og Einsteins teorier i tidsskriftet Fra Naturens Verden. Han bygget ogs sin egen telegraf over til naboen, og "eksperimenterte" med hjemmets elektrisitetsforsyning. I 1919 skrev norske aviser om Rutherfords spalting av atomkjernen ved bombardement med ladede partikler fra en radioaktiv kilde, Naturens egen akselerator. En flittig og dyktig elev ved Halling gymnas, som tok eksamen artium i 1920, hadde merket seg dette.

Stttet av familien valgte Widere studere i utlandet, i Tyskland, ved de tekniske hyskolene i Karlsruhe (1920) og Aachen. "Jeg skjnte jo at skulle man komme noen vei her i livet, s mtte man studere til diplomingenir", som han senere uttrykte det i et intervju. Produksjon av hye spenninger var omfattet av stor interesse p 20-tallet, ikke minst for utprving av komponenter for strmoverfringslinjer. Widere foreslo selv emnet for sin doktoravhandling, en guttedrm om "straaletransformatoren", "uttenkt for at skaffe tilstrkkelig konsentrerte Energimengder til at sprenge Atomkjrnen". Wideres frste offisielle og n bermte skisse av instrumentet gr tilbake til 1923. En ung manns noe eksotiske valg skulle vise seg f uante konsekvenser.

Widere mtte faktisk skifte hyskole for f arbeide med sin strletransformator. Studenten viste at iden var holdbar, men ndde likevel ikke mlet med den teknologi han hadde tilgjengelig. Han mtte skaffe seg et sttteprosjekt, lage et apparat som virket, for f sin doktorgrad. Wideres hjertebarn, strletransformatoren, ble frst realisert femten r senere, av andre - av Kerst og Serber i USA i 1941, og under nytt navn - betatronen. Dette brakte imidlertid Widere inn p banen p ny, og han hadde Europas frste betatron klar i 1944. Sttteprosjektet - den linere akseleratoren - som ogs kom til spille en viktig rolle i den videre akseleratorhistorien var en modifisering og virkeliggjring av et akseleratorkonsept som f r tidligere var foresltt av den svenske geofysikeren G.A.Ising.

Wideres doktoravhandling (Aachen 1927) fikk nesten umiddelbart innvirkning p den videre utvikling. Den ble nemlig raskt publisert (1928), i Archiv fr Electrotechnik hvor Wideres veileder var redaktr. Nrmest ved en tilfeldighet blir den lagt merke til av en nyansatt professor ved Berkeley p Amerikas vestkyst, E.O.Lawrence, ogs av norsk avstamning. Lawrence kunne lite tysk, men ble av prinsipptegningene, inspirert til sin gjennombruddside, syklotronen. Lawrence ble bermt, han fikk den frste Nobelpris for akseleratorfysikk i 1939, og Berkeley ble storprodusent av Nobelpriser. Wideres rolle ble vre katalysator for en videreutvikling som hovedsakelig kom til finne sted i den Nye Verden.

Da Widere drog hjem i 1932, etter noen r som ingenir hos AEG i Berlin, var Tysklands rolle i hyspenningshistorien p retur. De nye politiske forholdene falt heller ikke i Wideres smak. Widere ble engasjert i utfordringer knyttet til kraftoverfring, vrt hjemlige akademiske milj hadde han et perifert forhold til. De viktige mellomkrigsrene fra 1932 da kjernefysikken skjt fart og menneskelagte akseleratorer for frste gang klarte konkurrere med naturens egne strler, opplevde han mye fra tilskuerplass.

Etter krigen flyttet Widere til Sveits hvor han med ansettelse hos Brown Boveri & Cie bygget akseleratorer til bruk for materialprving, strleterapi og grunnforskning i fysikk. Radiumhospitalets betatron i Oslo for kreftbehandling, fra begynnelsen av 50-tallet, var en av dem. Widere fikk Rngenprisen (1969) for sine bidrag til akseleratoranvendelser i strleterapi. I krigs- og etterkrigsrene arbeidet Widere med ider som vi finner igjen som grunnprinsipper for forskjellige typer akseleratorer som frst ble utviklet fra begynnelsen av 1950-rene. Selv om Widere patenterte en del av disse idene, var det ikke lett n fram til et strre internasjonalt publikum. Patenter har vanligvis ingen prominent plass p vitenskapsfolks leseliste. Flere av idene ble derfor kreditert andre som gjenoppdaget dem i de flgende rene. Bildet kom imidlertid til forandre seg, og i begrunnelsen for 1992 tildelingen av Robert R. Wilson prisen for Achievements in the Physics of Particle Accelerators, trekkes dette sterkt frem, Wideres vyer om synkrotroner og lagringsringer osv. Som Peer Gynt hadde ogs Rolf Widere latt seg inspirere av skyenes bevegelse, det frte i Wideres tilfelle til iden om kolliderende partikkelstrler.

Rolf Widere mottok med rene en rekke resbevisninger, vi har her nevnt to. Det m imidlertid nevnes, som Widere selv ppekte, at han lenge ble beskrevet som en "obscure person", hvor der til og med var forvirring om hans nasjonalitet. Hans tilhrighet utenfor akademiske sirkler bidrog til dette, ogs hans utpregede individualistiske personlighetstrekk. Fra tidlig 50-tall ble kontakten styrket ved at Wideres arbeid ble ispekket viktige oppdrag og oppgaver i fysisk grunnforskning. Han figurerer sledes i CERNs offisielle historie, som konsulent i 1952 for protonsynkrotron(PS)-prosjektet, under ledelse av Odd Dahl. PS-gruppens dristige forslag til akseleratorkonsept satte Europa istand til delta i Big Science i partikkelfysikk ,ved det som ble Europas akseleratorsenter CERN utenfor Geneve. Widere deltok ogs i planleggingen av elektronsynkrotronen DESY i Hamburg, et senter som tok i bruk hans ideer om kolliderende strler. Widees gode kontakter med Hamburg-miljet varte livet ut.

Et vakkert hus p en hyde med overblikk over Obersiggethal og den sveitsiske byen Baden ga en god hjemmebase for et eksepsjonelt aktivt og ogs langt liv. Hans trofaste hustru og stttespiller igjennom et langt ekteskap, Ragnhild, bodde der fortsatt fram til sin nylige dd i 2004.

Jan S. Vaagen, Institutt for fysikk og teknologi, UiB

Bilder hentet fra http://www.waloschek.de